Fartein Valens atonale polyfoni

Abstract

Valen sin utvikling som komponist gikk i retning av det atonale kontrapunkt. Innenfor denne komposisjonsteknikken var han ikke et geni. Han kunne tidligere i karrieren flyte på sitt store talent innen romantisk harmonikk, men kontrapunkt var aldri en prioritert del av hans komposisjonsstudier. Hans senere fremgang innen kontrapunkt skyldes en enorm læringsvilje, arbeidskapasitet og tallrike øvelser i tonalt, og senere atonalt kontrapunkt. Valens kontrapunktiske teknikk var stadig i utvikling, men temaet for denne oppgaven er hans atonale tolvtonekontrapunkt i sin strengeste form. Det er ikke mulig å forstå hvordan han utviklet denne teknikken uten å sammenlikne med hans tonale kontrapunkt. Sistnevnte inneholder forsøk på en motivisk utvikling som ikke er mulig å gjennomføre uten å forlate tonaliteten. Derfor vil også Valens tonale kontrapunkt få sin nødvendige omtale. Dette er en oppgave i anvendt musikkteori. Jeg har derfor en mer utøvende innfallsvinkel til Valens kontrapunkt og komposisjonsprosess, enn bare analyse av de ferdig skrevne verk. Jeg skal derfor ikke gi en rent deskriptiv analyse av av hvilke toner Valen skriver, men hvorfor han gjør det, og de kontrapunktisk årsaker til at han må gjøre det slik.