Jeg er ikke rom 47 - jeg er Birgitta. En eksplorativ singlecase studie av musikkterapi som systemisk praksis i tidlig hodeskaderehabilitering

Abstract

SAMMENDRAG - Denne eksplorative singlecase studien utforsker musikkterapi som systemisk praksis i arbeid med voksne hodeskadepasienter på sykehus. Studien springer ut i fra studentens egenpraksis, hvor pårørende og sykepleiere ble invitert inn som aktive deltakere i musikkterapien. Med en kvalitativ, hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming og semistrukturerte intervjuer søker studien innsikt i hvordan en pasient, en pårørende og en sykepleier opplevde denne tilnærmingen i praksis. Studien utforsker de psykososiale, emosjonelle og eksistensielle aspektene ved musikkterapien. Funnene viser blant annet at pasienten opplevde musikkterapien som livgivende, og at hun kom i kontakt med viktige aspekter ved sin egen identitet gjennom musikken. Musikkterapien ble beskrevet som en kontrast til store deler av sykehushverdagen, og tilbød et rogivende og poetisk rom. Det å dele dype og sårbare musikkopplevelser i fellesskap førte deltakerne nærmere hverandre, og ble en arena hvor helsepersonell kunne lære pasienten å kjenne på et mer personlig plan. Deltakerne opplevde musikkterapien som et tillitsfullt rom hvor de kunne delta på like vilkår, og pasientens aktørstatus ble fremtredende. Det drøftes hvorvidt de oppbyggende opplevelsene i musikkterapien kan ha ført til økt motivasjon i rehabiliteringsprosessen som helhet. Nøkkelord: Musikkterapi, hodeskaderehabiliteirng, systemisk tilnærming, involvering av pårørende, relasjonelt perspektiv.

ABSTRACT - This study explores music therapy as a systemic practice in early brain injury rehabilitation. It emerged from the students practice in an intermediary ward for neurological rehabilitation, where family members and nurses were invited to participate in the music therapy sessions. With a qualitative, hermeneutic-phenomenological approach and semi-structured interviews the study explores how a patient, her partner, and a nurse experienced this approach. The findings show that the patient got strong experiences of being alive, and that she came in contact with important aspects of her identity. The music therapy is described as a contrast to distressing aspects in the hospital environment, offering a poetic room for rest. Sharing deep musical experiences with each other brought the participants closer together, and also facilitated an arena for nurses to get to know the patient on a more personal level. The music therapy was experienced as a space where the participants could participate on equal terms, and the patients agency status becomes apparent. It is discussed how a resource-oriented focus may have led to increased motivation and energy that is important for the rehabilitation process as a whole. Keywords: Music therapy, head injury rehabilitation, systemic, family, nurses, relational.