| dc.description.abstract | Ved overgangen til en internettbasert, objektløs, digital musikkformidling, er det blitt mulig å betrakte det fysiske, analoge fonogram som representant for en historisk epoke som går mot sin slutt. I løpet av denne epoken er synet på fonogrammet blitt kraftig forandret, fra å være en (mangelfull) dokumentasjon av en fremføring til å bli et
selvstendig kunstverk. Denne typen nyvurdering har i første rekke knyttet seg til den studiobaserte populærmusikken, hvor det er åpenbart at arbeidet i studio har kunstneriske implikasjoner. Den amerikanske filosofen Lee Brown kaller en
slik studioproduksjon for et Work of Phonography. Dette er definert kun gjennom sin lydfesting, og tilfredsstiller derfor Nelson Goodmans definisjon på autografisk kunst.
Motsetningen er den klassiske komposisjonens allografiske kunstverk, et verk som kan representeres på ulike måter
uten å miste sin unikhet. Det klassiske fonogram er imidlertid også resultatet av et studioarbeid, og plasserer seg derfor i et spenningsfelt mellom flere alternative kunstsyn; som formidler av et allografisk verk, som en representasjon av en fremføring og som et autografisk kunstverk i seg selv. Avhandlingen forsøker å problematisere dette feltet ved å betrakte det klassiske fonogram som et eget kunstuttrykk i henholdsvis en historisk, ontologisk, analytisk og systematisk kontekst. | en_US |
