| dc.description.abstract | Musikk berører oss på utallige måter. Vi kan bli berørt gjennom konsertopplevelser der vi opplever at musikeren er i ett med musikken. I tillegg kan vi som musikere tidvis oppleve en total symbiose med musikken i det vi presterer på vårt absolutt beste. Med andre ord kan vi gjennom genuin innlevelse både som tilhørere og formidlere av musikk oppleve å komme i en flyttilstand der musikken geleider oss.
Hva er det som setter oss i kontakt med disse opplevelsene? Foreliggende doktorgradsprosjekt har som formål å undersøke hvordan vi kan motivere studenter til selvregulert øving. Gjennom dette undersøker jeg hva slags rolle motivasjon og selvregulert læring har i musikkstudenters øving og fremføring av musikk.
Foreliggende doktorgradsarbeid består av tre empiriske studier der de overordnede formål er å undersøke, prøve ut ulike verktøy og forbedre musikkstudenters rutiner rundt egenøving og fremføring. Gjennom veiledning fra en erfaren idrettspsykolog ble ulike teknikker fra idrettens mental treningslære prøvd ut blant utøvende musikkstudenter. Per dags dato finnes det ikke noe velutviklet teoretisk rammeverk for implementering av mentale ferdigheter blant musikere. Som et resultat av dette ble de mentale teknikkene (målsetting, spenningsregulering, konsentrasjon, indre dialog/aksept trening og forestilling) organisert gjennom en teoretisk modell basert på Zimmermans (1989; 2002) teoretiske rammeverk rundt selvregulert læring (Figur 2). Denne modellen inkorporerte teoretiske konsepter fra både sosialkognitiv læringsteori (målsettingsteori, selveffektivitetsforventingsteori og attribusjonsteori) samt motivasjonsteori forankret i grunnleggende psykologiske behov (Selvbestemmelsesteori) (Bandura, 1997; Deci & Ryan, 2000; Lock & Latham, 2002; Weiner, 1985).
Det er oppsiktsvekkende få vitenskapelige studier som har prøvd ut mentale ferdigheter fra idrettspsykologi blant musikkstudenter. Med unntak av en studie (Clark & Williamon, 2011), er alle disse studiene korttidsstudier (Hoffman & Hanrahan, 2012; Osborne et al., 2014). Dette indikerer således et behov for langtidsstudier på området.
Foreliggende doktorgradsarbeid ble organisert i fire analytiske snitt. Det første analytiske snittet bestod i å presentere, diskutere samt aktualisere målsettingsteori og selvbestemmelsesteori hyppig brukt i forbindelse med forbedring av ytelse i det private næringsliv og innen idretten. Det andre analytiske snittet besto i å undersøke hvordan musikkstudenter øver i lys av det anvendte teoretiske rammeverket. Det tredje analytiske snittet besto i å adaptere, evaluere og optimalisere implementeringen av mentale ferdigheter fra idretten til musikkontekst (pilotstudie). Det siste og fjerde analytiske snittet besto i å aktivt prøve ut det evaluerte mentale treningsopplegget over tid blant musikere. De fire stegene ble dokumentert i form av fire fagfellevurderte artikler.
Den første artikkelens (teoretisk) formål var å introdusere, aktualisere og diskutere sentrale motivasjonsteorier (målsettingsteori og selvbestemmelsesteori) i lys av instrumentaløving og musikkundervisning. Teoriene ble både diskutert isolert og i relasjon til hverandre. Den teoretiske diskusjonen ender opp i en syntese av de to teoriene. Den teoretiske syntesen er videre bearbeidet gjennom fiktive kasus (situert i høyere musikkutdanning). Måletmed denne kontekstualiseringen var å gi en pekepinn på hvordan teoriene hypotetisk sett kan fungere i forhold til instrumentaløving og i undervisningspraksis. Det teoretiske materialet diskutert i den første artikkelen er videre empirisk operasjonalisert i resten av avhandlingen.
Formålet med den første empiriske studien (Artikkel 2 -spørreundersøkelse) var å prøve ut det teoretiske rammeverket (selvregulert læringsmodell) opp mot musikkstudenters øvingsvaner. Modellen ble testet ved bruk av strukturell ligningsmodellering. Kort oppsummert viste resultatene at bevisst bruk av målsetting i planlegging av instrumental øving korrelerte sterkt med høy selveffektivitetsforventing. Videre viste stianalysen at det var sterke signifikante direkte bånd mellom forberedelsesfasen (målsetting og selveffektivitetsforventing) og bruk av ulike mental og métakognitive strategier (Selvobservasjon, spenningsregulering, forestilling, konsentrasjon og selvkontroll). Analysen fant videre indirekte statistisk signifikante bånd fra forberedelsesfasen (målsetting og selveffektivitetsforventing) til selvrefleksjonsfasen (Takling/håndtering, opplevd progresjon). Bruk av mentalferdigheter viste seg å delvis predikere konstruktene i selvrefleksjonsfasen. Sist men ikke minst viste konstruktene i selvreguleringsfasen å signifikant predikere forberedelsesfasens konstrukt. Kort forklart indikerte resultatene at musikkstudenter som er involvert i selvregulert læring også er involvert i en positiv syklisk læringsprosess basert på nøye planlegging, bruk av mental strategier og realistisk hensiktsmessig evaluering. Til tross for oppklarende statistiske funn, viste den deskriptive statistikken at det bare var en mindre prosent av utvalget/musikkstudentene som benyttet seg av selvregulert læring og mentale øvingsstrategier. Disse funnene indikerer et behov for veiledning, bevisstgjøring og implementering av mentale ferdigheter blant musikkstudenter.
Formålet med den andre empiriske studien (Artikkel 3) var å evaluere, adaptere og implementere idrettspsykologiske strategier i musikkøvingskontekst. Denne pilotstudien var teoretisk forankret i selvreguleringsteori samt selvbestemmelsesteori (Zimmerman, 1989; Deci & Ryan, 2000). I tillegg til å evaluere kombinert bruk av gruppe og individuell veiledning, ble intervensjonsverktøy som spørreskjema, selvevalueringsprofil, elektronisk øvingsdagbok evaluert. Intervensjonen la i tillegg stor vekt på tilrettelegging av et læringsmiljø basert på grunnleggende psykologiske behov (autonomi, kompetanse, og tilhørighet) (Deci & Ryan, 2000). Studien ga verdifull informasjon rundt hvordan de ulike verktøyene fungerte i praksis. Dette tilrettela for videre optimalisering av et øvingsintervensjonsprogram for musikkstudenter (se artikkel 3 for mer informasjon).
Den siste empiriske studien (Artikkel 4) var basert på foregående pilotstudie og hadde som formål å undersøke effekten og musikkstudenters erfaringer rundt applisering av mental trening. Både kvantitative og kvalitative funn viste at musikkstudenter hadde liten erfaring med det å planlegge og sette klare mål for egenøvingen. Denne intuitive/tilfeldige måten å øve på ble videre forbundet med et overdrevet fokus mot det å nå det endelige resultat fortest mulig. Dette resultatfokus viste seg å gå på bekostning av identifisering av de mindre byggeklossene i øvingsprosesser. Denne resultatsorienteringenen viste seg videre å være forbundet med fysisk smerte, liten forutsigbarhet i forhold til mestring i fremføringssituasjoner samt tilfeldige øvingsrutiner. Empiriske funn basert på gjennomført øvingsintervensjon viste at studentene ble generelt mer involvert i selvregulerte læringsrutiner. En grunnleggende kilde til selvregulert læring var planlegging og bruk av målsettingsstrategier. Denne evalueringen og organiseringen av øvingen hadde videre positive innvirkning på studentenes selveffektivitetsforventning, bruk av øvingsstrategier, fornemmelse av fremgang, samt evnen til å takle motstand i øvingen. Videre viste studien at bruk av mental strategier som aksepttrening, forestilling, spenningsregulering samt konsentrasjonstrening gjorde studentene mer robuste og trygge ved fremføring. Oppfølgingsintervju gjennomført åtte måneder etter intervensjonsslutt viste at studentene fortsatt aktivt anvendte de ulike mentale strategiene.
Det teoretiske rammeverket bidro inn i interpretasjonen av funn samt i struktureringen av det praktiske på intervensjonsnivå. Denne praktiskteoretiske forankringen viste seg å bidra positivt i forhold til deltakernes motivasjon for øving og fremføring. Med andre ord bidro denne nære forbindelsen mellom teori og praksis til å utvide forståelsen av ulike kimer til kvalitativ god motivasjon i musikkøving og utøving. | nb_NO |
| dc.description.abstract | Summary. -
Music touches us in manifold ways. We go to concerts and are blown away by incredible performances during which the musical message is poetically communicated through free expression. As musicians we sometimes experience total symbiosis with music while performing, enabling what is known as peak performance. What is it that enables such experiences? The present thesis aims to better understand the determinants of such musical experiences highlighting motivation and self-regulation as key tenets. Three empirical studies were conducted with the aim of investigating and enhancing music students’ routines of practice and performance. Under the supervision of a senior consultant in coaching and psychology at the Norwegian School of Sport Sciences, techniques deriving from sport psychology were implemented and examined from an interventional and inventorial standpoint. Currently, there are no well-developed motivational frameworks for implementing and interpreting the efficacy of psychological skills training (PST) in music. Accordingly, psychological skills training techniques (i.e., goal setting, arousal regulation, concentration/attentional focus, internal dialogue/acceptance training and imagery) were organized into an adapted theoretical model based on Zimmerman’s (1989; 2002) cyclical model of selfregulated learning (Figure 2). In essence, the adapted model incorporates theoretical concepts from both social cognitive theory (goal setting, self-efficacy, attribution theories) and from a motivational theory embedded in basic psychological needs (self-determination theory) (Bandura, 1997; Deci & Ryan, 2000; Lock & Latham, 2002; Weiner, 1985). This model served as both a practical and theoretical basis for the current research project.
The few studies that have tried to use psychological skills training with musicians have, with one exception (Clark & Williamon, 2011), been shortterm interventions (e.g., Hoffman & Hanrahan, 2012; Osborne, Greene, & Immel, 2014). Therefore, an in-depth understanding of how music students’ practice may evolve due to use of psychological skills is needed. In addition, an appropriate conceptual framework for such work in the context of music is needed. The present research aims to investigate and, in turn, suggest new directions for enhancing musicians’ instrumental practice and performance.
The present thesis is organized in four analytical incisions. The first analytical incision (Paper 1) actualizes motivational concepts (i.e., goal setting and self-determination) commonly applied for performance enhancement within organizational settings and sports. The second incision provides an overview of music students’ current patterns of instrumental practice in relation to the main motivational framework of the thesis. The third incision tries out, adapts, evaluates and optimizes the tailoring of psychological skills training from sports to the context of music (Paper 3, pilot study). The final incision attempts to apply psychological skills training used in sports among music students (Paper 4, intervention study). These four steps are covered in four peer-reviewed articles, which have been published or are under review in international journals of music education and psychology.
The first paper is a theoretical article presenting key theoretical concepts on which the research is based. The aim of this paper is to actualize motivational perspectives such as goal setting and self-determination in relation to the practice, teaching and performance of music. Goal setting and self-determination are introduced separately and subsequently discussed in relation to one another. Strengths and limitations of each theory are discussed and conclusively tied to a model synthesizing the two theoretical approaches. Instead of chronologically summing up the key-concepts discussed, the conclusion of the article gives hypothetical case examples of how principles of goal setting and self-determination are applied to teaching and instrumental practice in the conservatoire context. Moreover, Paper 1 presents key theoretical hypotheses that have been subsequently empirically operationalized in the present research studies.
By applying structural equation modeling (SEM), the first empirical study (Paper 2) tests an adapted model of self-regulated learning (Zimmerman, 1989) among 204 music conservatoire students. Study results revealed that forethought phase constructs (i.e., goal setting and self-efficacy) positively predicted use of psychological skills (self-observation, arousal regulation, imagery, concentration and self-control), and, indirectly, self-reflection phase constructs (i.e., coping and perceptions of progress). Students’ use of psychological skills partly predicted adaptive coping in the face of failure and perceptions of progress. Finally, self-reflection phase constructs positively predicted forethought phase constructs. Adaptive cyclical patterns of learning were thus found in music students who were considered self-regulated learners. However, the descriptive findings revealed that only a minority of the students were applying psychological skills training techniques. This confirmed a need for implementing PST to the context of music.
The purpose of the second study (Paper 3) was to evaluate, implement, and adapt psychological skills applied in sports to the context of music acquisition and performance. This pilot intervention study was practically and theoretically based on principles from self-regulated learning and self-determination theories (Zimmerman, 2002; Deci & Ryan, 2000). Multiple intervention tools were evaluated (i.e., use of questionnaires, performance profiling, iPads, electronic practice journals, and the perceived value of individual and combined work). Generally the results revealed that the intervention tools were of imperative value to the overall intervention. Results also showed that an emphasis on constituting basic psychological needs (Deci & Ryan, 2000) in regard to both environmental and interpersonal factors during training facilitated the participants’ motivation. Finally, the evaluation study found that the practical application of psychological skills training significantly increased the effect of the overall intervention.
In the last study, a mixed method approach (Creswell, 2009) was applied in investigating personal benefits, perceptions and the effect of a 15-week sport psychological skills training intervention for music conservatory students. Pre-intervention findings indicated that music students had little experience with planning and goal setting for instrumental practice. Further, thematicanalysis (Braun & Clark, 2006) revealed that this was tied to perceived lack of concentration, outcome fixation, volition and physical pain. Results based on the completed intervention showed that use of psychological skills facilitated cyclical self-regulated learning in the participants (goal setting/ planning, self-observation, self-efficacy, and coping in the face of failure). In addition, the intervention found that the appliance of psychological skills (i.e., goal setting, arousal regulation, concentration/attentional focus, internal dialogue/acceptance training and imagery) enabled the participants to cope with worry in more adaptive ways than they had done prior to the program. The results thus revealed a quantitative and qualitative reduction in participants’ worry and perfectionistic concerns. Finally, an eight-month follow up interview found that the participants were still actively applying the psychological skills.
The motivational frameworks applied in the abovementioned studies turned out to inform patterns of instrumental practice theoretically and practically. In essence, the use of theory informed the structure of the interventional part of the research, which in turn facilitated participants’ motivation for instrumental practice and performance. Moreover, this embedding of theory into practice contributed to a wider understanding of the determinants of motivation. | nb_NO |
