Hva er legitim forskning ved norske musikkonservatorier? Teoretiske, empiriske og historiske perspektiver

Abstract

I kapitlets tittel spør vi hva som er legitim forskning ved norske musikkonservatorier. Ut fra våre funn synes det som om den dominerende tendensen innen akademisering eller gentrifisering av populærmusikk i konservatoriesektoren har likhetstrekk med hva Bennett et al. (2009) beskriver som en preferanse for beslektede (cognate) musikkformer. I denne sammenheng brukes begrepet «cognate musical forms» (s. 77) om musikkformer som ikke nødvendigvis har sjangermessig eller stilistisk slektskap, men som likevel er «quite close to each other in cultural space» (s. 89). For eksempel kan opera, klassisk musikk og jazz oppvise slikt slektskap, på den måten at de forbindes med hverandre idet de innehar noenlunde tilsvarende status innen sine respektive felt, som igjen opererer innenfor et sosialt rom av livsstiler som regulerer og blir regulert av hierarkier for høy og lav kultur. Selv om vi har sett at de generelle tendensene til kulturelt alteterskap og musikalsk gentrifisering som preger samfunnet, kulturen og utdanningssektoren ellers også er synlig på konservatoriefeltet, har den stilistiske ekspansjonen vært mindre og mer begrenset her enn i høyere musikkutdanning for øvrig. Mange populærmusikalske stiler er nesten eller totalt fraværende. Dermed kan vi antyde at de mønstrene for kulturelt slektskap som kommer til uttrykk i konservatorieverdenen, langt på veg bidrar til å legitimere etablerte sosiale og kulturelle hierarkier som har bakgrunn i deler av utdanningsklassen, for hvem «cognate musical forms» materialiseres i klassisk musikk, jazz og i noen grad «rytmisk musikk», mens noe egentlig kulturelt alteterskap ikke kan sies å være særlig utbredt.