Musikklæreridentitet på rømmen? Noen betraktninger rundt utviklingen av et felt

Abstract

Da jeg begynte på faglærerutdanningen i musikk ved Østlandets musikkonservatorium høsten 1990, hadde jeg en ganske klar oppfatning av hva slags utdanning jeg begynte på og hvilket arbeidsmarked denne utdanningen rettet seg mot. Faglærerutdanningen hadde det interne kallenavnet «skolemusikk», og var på den måten grei å skille fra instrumental- og vokalpedagogutdanningen, som var en av de andre programmene som ble tilbudt ved dette konservatoriet. Vi som gikk på skolemusikk hadde praksis i grunnskolen – barneskolen de to første årene, og deretter ungdomsskolen – og didaktikk- og metodikkundervisning som var tydelig rettet mot det å undervise i musikk i dette skoleslaget. Det var gjennom praksis og didaktikk/metodikk at faglærerutdanningen i musikk, og vi som gikk der, fikk og opprettholdt den faglige identiteten1; de fleste andre fagene hadde vi sammen med våre kullkamerater som gikk på de andre programmene. Likevel var det ingen tvil: Vi som gikk på skolemusikk skulle bli musikklærere i grunnskolen. Hva vår yrkesbane så senere faktisk kom til å inneholde, er en helt annen sak og muligens et utgangspunkt for en helt annen artikkel.