Institutionalising versatility, accommodating specialists. A discourse analysis of music teachers’ professional identities within the Norwegian municipal school of music and arts

Abstract

Summary --- The main aim of this study has been to investigate professional identities of music teachers working in the Norwegian municipal school of music and performing arts. The study examines the teachers’ professional identities, by investigating competing discourses in the school of arts and how teacher identities are constructed within them. The study has a discourse theoretical approach (Laclau & Mouffe 2001), in which identities are understood as identification with subject positions. It also builds on theories of professions (Abbott 1988; Freidson 2001; Molander & Terum 2008b), adding a frame for discussing what it means for an occupational group to be a profession and providing an entrance to better understand which subject positions are constructed and tensions created. The research methodology employs qualitative methods and discourse analysis. Semi-structured interviews with sixteen music teachers from three different schools are analysed, together with document material, including: former and current curriculum frameworks (Norsk kulturskoleråd 2003, 2016) and policy documents from the former and current government (Conservative Party 2015; Ministry of Culture 2009; Ministry of Education and Research 2014; Office of the Prime Minister 2013). While music teacher identity has been the subject of several studies, this study is unique in examining the professional identities of music teachers working in the Norwegian school of music and performing arts. This study therefore contributes to existing knowledge. The Norwegian municipal school of music and performing arts offers extracurricular activities for children and adolescents in music and other art forms. Every municipality is obliged by law to run a school of arts or to collaborate with other municipalities in fulfilling that requirement, where collaboration with compulsory schools and local community music and arts fields is part of the legislation. The idea behind the school of arts is that it should provide music education for every child regardless of social and economic background. The first municipal music schools in Norway started in the 1950s, and since then they expanded their scope to cover different art forms and genres. Breadth, versatility and social inclusion are key tenets of the school today, with an aim of being for everyone. However, depth and specialisation are also emphasised in various policy documents and in the curriculum frameworks. This means the school has various and diverse tasks to manage. The ones performing these tasks are teachers in the school of arts, who are mostly specialists and have comprehensive training in their specialty from higher education institutions. They also must relate to the institution’s political vision, including its commitment to social inclusion and breadth. From a researcher’s point of view, this raises the question of how the school of arts as an institution juggles these seemingly inconsistent objectives, and how music teachers working within this institution reconcile diverse tasks and expectations. The study has identified several institutional and teacher discourses competing to define the field. The institutional discourses compete to define what kind of institution the school of arts should be, while the teacher discourses compete to define the role of its practitioners. None of the discourses has hegemony; rather the study has found the field to be open, with several discourses standing in binary opposition to each other. Within these binaries, central aspects of the school of arts are defined and contested. The analysis has identified the institutional discourses of breadth and depth and the teacher discourses of versatility and specialisation as the most central. In the binary breadth–depth, the breadth discourse is identified as dominant in the data material. This is articulated through the notion of the school of arts as having a broad mandate to include all children, and to take responsibility for arts education in general. The depth discourse is also present, with the signifiers ‘individualism’ – as every child should be able to choose which activities to participate in – and ‘quality’ – as it is secured through specialisation and depth – being central. Further, the analysis has revealed that while the institutional discourse of breadth is dominant in policy documents, the teacher discourse of specialisation is dominant in the interview material. This does create some tension. Collaboration is a central element in this study, both at the institutional level and between teachers. Schools of arts in this study collaborate with compulsory schools, upper secondary schools, orchestras, wind bands and other actors within the local community music and arts fields. Collaboration at the institutional level may or may not involve teacher collaboration. Findings from this study indicate that teachers are interested in collaboration with different institutions, in order to vary their tasks. More institutional collaboration can also lead to larger employment percentages, which could be positive for the individual teacher, but also for the collegium and the school of arts. Findings from the interview material show that informal meeting places are crucial for teacher collaboration to emerge. Six analytically distinct subject positions are identified within the discourses in the school of arts, which are available for the teachers to identify with – or reject. These are music teacher, instrumental teacher, musician, musician-teacher, coach and school of arts teacher. The analysis has further revealed that most of the teachers in this study identify with several subject positions, either at the same time or interchangeably according to the situation. This is in line with discourse theory, where the subject is perceived as fragmented – positioned in several ways by several discourses (Jørgensen & Phillips 2002:41). Two of the sixteen teachers in this study identified with a singular subject position while the rest identified with several. The analysis reveals the subject positions to be structured hierarchically, where those constructed within the discourses of depth and specialisation have a somewhat higher status than those constructed within the versatility and breadth discourses. Although most of the teachers in this study identify with several subject positions, only one identifies primarily with the subject position school of arts teacher. In the curriculum frameworks, however, school of arts teacher is the primary subject position. Hence, there is difference in how ‘music teacher’ is represented in language used by the different actors. This study shows that there can be conflict between subject positions constructed within discourses in binary oppositions. This could lead to different views on the aim of teaching, who the school of arts should be for, and what to prioritise. If the school of arts is seen as a ‘pluri-verse’, however, where difference is acknowledged, potential conflicts will arise on an agonistic level instead of an antagonistic one (Mouffe 2005a, 2013). In this way, difference within the field of professional identities could be positive and productive.

Sammendrag --- Hovedmålet med denne studien har vært å utforske profesjonsidentitetene til musikklærere som jobber i den norske kulturskolen. Studien undersøker lærernes profesjonsidentiteter, ved å studere konkurrerende diskurser i kulturskolen og hvordan læreridentiteter blir konstruerte gjennom disse. Studien har en diskursteoretisk tilnærming (Laclau & Mouffe 2001) der identiteter er forstått som identifikasjon med subjektposisjoner. Den bygger også på profesjonsteorier (Abbott 1988; Freidson 2001; Molander & Terum 2008b). Disse teoriene tilfører en ramme for å diskutere hva det betyr for et yrke å være en profesjon, og de tilbyr en inngang for bedre å forstå hvilke subjektposisjoner som konstrueres og spenninger som skapes. Forskningsmetodologien baserer seg på kvalitative metoder og diskursanalyse. Semistrukturerte intervjuer med seksten musikklærere fra tre forskjellige skoler er analysert sammen med dokumentmateriale som består av: forrige og nåværende rammeplanen for kulturskolen (Norsk kulturskoleråd 2003, 2016) og politiske dokumenter fra den forrige og nåværende regjeringen (Conservative Party 2015; Ministry of Culture 2009; Ministry of Education and Research 2014; Office of the Prime Minister 2013). Selv om musikklæreridentitet har vært undersøkt i flere studier er denne studien unik i sitt fokus på profesjonsidentiteter i den norske kulturskolen. Denne studien bidrar derfor til eksisterende kunnskap. Den norske kulturskolen tilbyr barn og unge fritidsaktiviteter innenfor musikk og andre kunstformer. Alle kommuner er lovpålagt å ha et kulturskoletilbud, enten alene eller i samarbeid med andre kommuner. Krav om samarbeid med grunnskolen og det lokale musikk- og kulturlivet er en del av denne lovgivningen. Grunnideen til kulturskolen er at den skal tilby undervisning for alle barn og unge uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn. De første kommunale musikkskolene i Norge startet opp på 1950-tallet og har siden utviklet seg til å inkludere flere kunstformer og sjangre. Bredde, allsidighet og sosial inkludering er kjerneelementer i kulturskolen i dag, med et mål om å være for alle. Likevel er også dybde og spesialisering vektlagt i politiske dokumenter og i rammeplanene. Dette betyr at kulturskolen har mange og ulike oppgaver å administrere. De som skal gjennomføre disse oppgavene er kulturskolelærerne, som for det meste er spesialister med lang utdanning innenfor sitt spesialfelt. De må også relatere seg til kulturskolens oppdrag, inkludert forpliktelsen til sosial inkludering og bredde. Fra et forskerperspektiv reiser dette spørsmål rundt hvordan kulturskolen som institusjon forvalter disse tilsynelatende sprikende målsetningene, samt hvordan musikklærere ansatt i denne institusjonen forholder seg til så vidt ulike oppgaver og forventninger. Studien har identifisert flere institusjons- og lærerdiskurser som kjemper om å definere feltet. Institusjonsdiskursene kjemper om å definere hva slags institusjon kulturskolen skal være, mens lærerdiskursene kjemper om å definere lærerrollen. Ingen av diskursene har hegemoni, og studien skildrer et åpent felt med flere diskurser i binære relasjoner til hverandre. Disse binære relasjonene rammer inn hvordan sentrale aspekter ved kulturskolen defineres og kjempes om. Analysen har identifisert institusjonsdiskursene bredde og dybde og lærerdiskursene allsidighet og spesialisering som de mest sentrale. I binariteten bredde–dybde er breddediskursen identifisert som den mest dominerende i datamaterialet. Dette er artikulert gjennom ideen om at kulturskolen har et bredt mandat der alle barn skal bli inkludert og at den har et ansvar for kunst og kulturutdanning generelt. Dybdediskursen er også tilstede, hvor betegnerne ‘individualisme’ – at alle barn skal ha mulighet til å velge hvilke aktiviteter de vil delta på – og ‘kvalitet’ – som er sikret gjennom spesialisering og dybde – er de mest sentrale. Videre har analysen vist at mens breddediskursen er dominerende i de offentlige dokumentene, er spesialiseringsdiskursen dominerende i intervjumaterialet. Dette skaper spenning. Samarbeid er et sentralt element i denne studien, både på institusjonsnivå og mellom lærere. Kulturskolene i denne studien samarbeider med grunnskoler, videregående skoler, orkestre, korps og andre aktører innenfor det lokale musikk- og kulturlivet. Samarbeid på institusjonsnivå kan involvere lærersamarbeid, men ikke nødvendigvis. Funn fra denne studien viser at lærere er interesserte i samarbeid med ulike institusjoner for å få varierte arbeidsoppgaver. Mer institusjonelt samarbeid kan også føre til høyere stillingsprosenter, noe som kan være positivt for den individuelle lærer, men også for kollegiet og for kulturskolen. Funn fra intervjumaterialet viser at uformelle møteplasser er viktig for at lærersamarbeid skal skje. Studien identifiserer seks distinkte subjektposisjoner innenfor diskursene i feltet: musikklærer, instrumentallærer, musiker, musiker-lærer, coach og kulturskolelærer. Disse er tilgjengelige for lærerne å identifisere seg med – eller å avvise. Videre har analysen vist at de fleste av lærerne identifiserer seg med flere subjektposisjoner, enten samtidig eller vekselsvis ut ifra situasjonen. Dette er i tråd med diskursteori, der subjektet er fragmentert – posisjonert på flere måter av ulike diskurser (Jørgensen & Phillips 2002:41). To av de seksten lærerne i denne studien identifiserer seg bare med en enkelt subjektposisjon mens resten identifiserer seg med flere. Status og hierarki er tilstede innenfor feltet av subjektposisjoner, hvor de som er konstruerte innenfor dybde- og spesialiseringsdiskursene har en noe høyere status enn de som er konstruerte innenfor allsidighets- og breddediskursene. Selv om de fleste av lærerne i denne studien identifiserer seg med flere subjektposisjoner, er det bare en som primært identifiserer seg med subjektposisjonen kulturskolelærer. I rammeplanene, derimot, er kulturskolelærer den primære subjektposisjonen. Det er altså forskjell på hvordan ‘musikklærer’ er representert i språket hos de ulike aktørene. Denne studien har også vist at det kan bli konflikt mellom subjektposisjoner som er konstruerte innenfor diskurser i binære relasjoner. Dette kan føre med seg ulike syn på målet med undervisningen, hvem kulturskolen skal være for og hva som bør prioriteres. Hvis kulturskolen sees på som et ‘pluri-vers’, derimot, hvor forskjeller er anerkjent, så vil potensielle konflikter kunne oppstå på et agonistisk nivå i stedet for på et antagonistisk et (Mouffe 2005a, 2013). På denne måten kan forskjeller innenfor feltet av profesjonsidentiteter bli positivt og produktivt.