Professor Andersen og vi. Om musikk, eksistens og møtetenkning

Abstract

Denne teksten kretser omkring Otto Friedrich Bollnows eksistenspedagogiske tenkning. Møte-begrepet står sentralt. Det er tre grunner til dette. For det første kan begrepet være særlig aktuelt når troen på det saliggjørende i en absurd mengde kompetansemål dominerer utdanningstenkningen. For det andre kan møte-begrepet muligens være litt for enkelt å ty til blant motstandere nettopp av denne «tellekant»-pedagogikken. Det blir betimelig å minne om møte-tenkningens eksistensfilosofiske fundament. Og for det tredje kan møte-tenkningens fokus på at livet kun utfoldes i møter med et annet du, være et viktig apropos til vår tids ikke helt uproblematiske individualisme. For dagens lesere kan Bollnows tenkning muligens fremstå som både pretensiøs og pompøs, «romantisk» og «utdatert». Kan ideer og begreper fra etterkrigstidens Tyskland allikevel si noe som helst inn i en musikkpedagogisk situasjon i Norge idag? Jeg mener det. Vi trenger å bli utfordret i det innerste av oss selv, like mye i 2017 som i 1959. For å bli eksistensielt rystet og utfordret trenger jeg å forholde meg til noe annet enn meg selv. Jeg trenger å møte kunstverket som et Du. Vi trenger videre den eksistensfilosofiske bevisstheten om menneskets manglende kontinuitet, som kan lede tanken henimot «diskontinuitetens pedagogikk», dvs. former for påvirkning som kan gripe inn i det eksistensielle. Nøkkelord: Eksistens, pedagogikk, musikkundervisning, diskontinuerlige virkemidler, Bollnow.