Å lage ringer i vannet. Norges musikkhøgskoles engasjement i utviklingsprosjekter

Abstract

Mange norske høyere utdanningsinstitusjoner har vært og er involvert i ulike prosjekter i utviklingsland. Dette gjelder også Norges musikkhøgskole, som for tiden deltar i tre større prosjekter; ett i Georgia, ett i Øst-Afrika, og ett i det sørlige Libanon. Men hva slags begrunnelser kan man gi for at en norsk utdanningsinstitusjon som Norges musikkhøgskole skal sette i gang og drive slike prosjekter? Det er ikke umiddelbart gitt at det er bred forståelse og aksept for at utviklingsarbeid skal inngå som en del av Norges musikkhøgskoles portefølje. Selv om disse prosjektene for en stor del blir eksternt finansiert, så vil institusjonen måtte bruke tid og energi på sitt engasjement. Det er derfor viktig at NMH har gjennomtenkte begrunnelser for hvorfor man ønsker å involvere seg i prosjekter i utviklingsland. I denne artikkelen ønsker jeg å diskutere hva slags argumenter som kan gis for å bidra inn i utviklingsprosjekter. Siden jeg selv har vært en aktiv pådriver for NMHs deltakelse i disse prosjektene i min rolle som prorektor 2006–13, er ikke dette en nøytral analyse av mulige begrunnelser. Det er snarere et forsøk på å tydeliggjøre de argumentene det daværende rektoratet la til grunn for at NMH skulle engasjere seg i utviklingsarbeid. Jeg vil her først og fremst fokusere på vårt engasjement i Libanonprosjektet.