Kulehull i pianoet. Et essay om musikken på Utøya - om fellesskap - og om nye farger

Abstract

Mine minner fra Utøya er sentrert rundt musikk. Det var musikken som dro meg ut dit, år etter år. Musikken som tonsatte alt som skjedde der. Vi visste ikke alltid hvem som skulle tale, ei heller hva som skulle debatteres, men vi visste at det kom til å bli sang og allsang. På Utøya står det et piano. Jeg husker godt da det kom ut dit. Vi hadde ønsket oss et piano lenge, men det fantes ikke økonomi til det. Det viste seg vel at vi som maste ikke var høyt nok oppe i hierarkiet, for det var først da noen av de tilreisende musikkjendisene spurte om det samme, at pianoet ble fløyet ut til øya. I april 2012 reiste jeg til Utøya igjen. I kafébygget sto det ennå, og jeg prøvde et par stille akkorder på instrumentet. En ting var at det låt forferdelig ustemt. Noe helt annet var at instrumentet nå var preget av en rekke kulehull. Klangene jeg la var de samme som for 25 år siden, men det låt annerledes. Som Til ungdommen hadde pianoet nå en annen farge, en ny dybde og en annen mening. Musikken på Utøya har vært uhyre viktig for veldig mange mennesker. Den har vært bindemiddel for de mange tusener av ungdommer som har besøkt øya, den har løftet fram et fellesskap og en kollektivitet som har lange tradisjoner i arbeiderbevegelsen. Den har virket som stemningsskaper og historieforteller. Musikken på Utøya og den rollen noen av disse sangene har fått i ettertid, sier noe om musikkens betydning for oss mennesker. Den sier noe om hvordan musikk og kanskje spesielt sang, er så nærliggende å gripe til når vi ønsker å komme nærmere hverandre, oppleve fellesskap og skape nye farger og dypere samspill mellom oss.