| dc.description.abstract | 22. juli 2011 ble Norge utsatt for to terrorangrep som drepte 77 og skadet flere hundre mennesker, de fleste av dem barn og unge. Dette er det verste angrepet som har rammet Norge siden andre verdenskrig, og det fikk en massiv mediedekning både nasjonalt og internasjonalt. Det er blitt fortalt mange fortellinger om da terroren rammet Norge. Fortellingene om traumet fortelles og gjenfortelles på ulike måter, i ulike medier og til ulike målgrupper. Traumet har for noen vært personlig. Mange fortellinger er øyenvitneskildringer fra de overlevende, og de forteller nettopp om personlige traumeopplevelser. Men mange av fortellingene forteller også om det kollektive traumet. Fokus i denne artikkelen er på traumet slik det er erfart kollektivt og bearbeides som et nasjonalt kollektivt minne i sanglyrikken for barn og unge.
Med begreper utviklet av minneforskerne Jan og Aleida Assman, kan vi si at sanglyrikken etter 22. juli bidrar til å flytte terrorangrepene 22. juli ut fra en kommunikativt, og inn i et kollektivt minne. Et kommunikativt minne består av individuelle og subjektive erfaringer som kommuniseres i et erfarings-, erindrings- og fortellingsfelleskap, det er samfunnets kortidsshukommelse.
Minnet blir kollektivt når det flyttes fra de som selv var til stede, som kunne fortelle hva de opplevde, til et felleskap, et kollektiv. Når øyenvitnene er døde, så de ikke lenger selv kan fortelle, kan et kollektiv, som nasjonen eller folket bære minnet videre. Dermed får minnet en ideologisk og politisk karakter, og blir samtidig redusert til noen ganske få elementer og symboler. Som Helge Jordheim påpeker i sin artikkel om minnesmerkene etter 22. juli, er arbeidet med minnesmerkene en «leting etter gode symboler og ideologiske rammeverk alle berørte kan være enige om»). Det samme kan vi si om sanglyrikken og andre estetiske uttrykk som bearbeider det kollektive traumet, de bidrar til å flytte 22. juli inn i nasjonens kollektive minne. Sanglyrikken for barn og unge som drøftes i denne artikkelen, er brukt bevisst som traumebearbeiding ved nasjonale minnemarkeringer. Minnemarkeringene er i seg selv en form for terapi, og sangene støtter opp om følelsene i felleskapet. Fellesskapsfølelsen etablerer seg som en ny fortelling i nasjonens kollektive minne, en fortelling som virker angstdempende på fremtidsfrykten. Felles sanger styrker felleskapet, og bidrar til å bearbeide traumet. Sangene får en plass i befolkningens kollektive minne, som trøst, protest, og som katalysatorer for følelser. Det nye budskapet som går igjen og er i ferd med å etablere seg i den norske mentaliteten, er at alle skal føle seg hjemme i gatene, alle skal stå sammen, holde ut, «we shall overcome ». Sanglyrikken fremføres i spesielle kontekster som rosetog og minnemarkeringer. Ungdom med innvandrerbakgrunn har ikke bare kommet på banen, men dominerer scenen. Fortellingen om Norge endret seg over natten til å bli fortellingen om et flerkulturelt samfunn. Oslo endret status fra byen folk hater til I love Oslo, plutselig ble Oslo et hjem, ikke bare en mellomstasjon på vei hjem til bygda. | nb_NO |
