Mise-en-scène og hyperrealisme i filmmusikk. Transformasjonen av diegetisk lyd til ekstradiegetisk lyd og -musikk, for å bringe filmmusikken nærmere filmen.

Abstract

Problemstilling og presentasjon av oppgaven - Hvordan tilnærmer komponisten seg en film? Hvordan leser han den? Hva ser han etter? Hva er det i scenene som forteller ham om hvilke lyder han skal bruke? Hvordan skal han vite hva en scene «høres ut som»? Er det handlingen som motiverer musikken? Er det den historiske settingen? Er det subteksten? Hvorfor skal denne ene scenen på prærien scores med solo-trompet, mens denne andre scenen på et krigsskip lydlegges med fullt orkester? Høres New York faktisk ut som storband med glamorøs saksofon? Eller høres New York ut som gule taxi-tut, millioner av summende stemmer og due-uling? Hvorfor skiller vi disse to lydtypene? Hvorfor bruker vi ikke real-lyden som utgangspunkt for filmmusikken? I denne masteroppgaven vil jeg prøve å etablere en ny kompositorisk metode, der diegetisk real-lyd) som hørt, «sett» og opplevd i bildet, transformeres til ekstradiegetisk musikalsk lyd gjennom en musikalsk motivert tilnærming til lyddesign. «Diegesis, i hvert fall innen filmens verden, er det universet filmen skaper for seg selv, og som er uavhengig av den virkelige verden utenfor.»[1]. Målet for denne metoden er å skape en opplevelse hos filmpublikumet, der det de ser og det de hører kommer fra samme kilde — nemlig bildet. Denne refleksjonsteksten er bare én del av to, av denne masteroppgaven, og skal forstås som et skriftlig supplement til oppgavens praktiske produkt — musikk til filmen «Ubetydelige scener fra det spektakuløse livet og døden til Jan Eckervold» (regi. Adrian Axel Karlsen).