| dc.description.abstract | Disse tekstene er i stor grad inspirert av mitt møte med min professor i formanalyse, Erwin Ratz, hvis undervisning jeg hadde glede av å følge i min studietid i Wien på slutten av 60-tallet. Hans analytiske tilnærming stammer fra hans egen studietid i kretsen rundt Arnold Schönberg og har hatt avgjørende betydning for min egen tilnærming til musikalsk interpretasjon.
Jeg vil i det følgende prøve å komme under huden på Beethovens fem siste klaversonater, undersøke hvor langt det er mulig å formulere med ord hva det er som gjør at denne musikken virker så sterkt på oss. Jeg pretenderer ingen fullstendige analyser, min hensikt har vært å peke på det jeg oppfatter som de viktigste elementene i verkene, elementer som ikke alltid ligger klart oppe i dagen men som likevel kan være sentrale for opplevelsen.
Teksten forutsetter en del forkunnskaper om satslære, kontrapunkt og de alminneligste musikalske formene og baserer seg på noen aksiom-aktige premisser som jeg ikke tar opp til diskusjon her.
Dette er ikke noe forsøk på en vitenskapelig avhandling. Dette er mer som en rapport fra et verksted, en oppsummering av mange års arbeid og erfaring med disse sonatene. Jeg er utøver, ikke teoretiker, men opplever hvor viktig det er med en viss innsikt i det materialet jeg arbeider med. Denne påståtte innsikten er det mitt forfengelige håp å kunne dele med leseren. | nb_NO |
