| dc.description.abstract | Det er av ytterste viktighet å forstå, at den romantiske stil vokser frem ikke utelukkende som resultat av komponisters ønske om innovasjon, men som en nokså direkte konsekvens dels av den estetiske dreining som begynner i den romantiske litteratur på 1700-tallet, dels av opplysningsfilosofiens idealer, og dels av de samfunnsstrukturelle omveltninger som finner sted i det postrevolusjonære Europa, og spesielt med den ekspansive imperialismes trang til å bringe eksotiske kulturer tilbake til Europa. Denne massive dreiningen av Europas nyerhvervede blikk ut mot verden, er sannsynligvis en av hovedkreftene bak den estetiske dreining som finner sted utover i det 19. århundrede. For å kunne anskueliggjøre fremveksten av den romantiske stil, har jeg delt materialet inn i en innledende del, og tre seksjoner. Innledningen tar for seg en kortfattet oppsummering av nye estetiske tendenser, samt en oppsummering av de viktigste teoretikeres anskuelser om funksjonaliteten, fra Rameau og frem til våre dager.
Del én omhandler akkordstruktur og overordnede harmoniske tendenser. For å godtgjøre Jersilds teorier, har det vært tvingende nødvendig å utdybe f. eks. hva som egentlig kjennetegner dominantforholdet, og hvorledes dette under visse forutsetninger modifiseres i romantikken (jeg tenker her spesifikt på Jersilds dur- /mollegalitet). Videre omhandler denne seksjonen romantikkens syn på akkordfremmede og tillagte toner, samt noen betraktninger om grundtoner - akkorder som enten mangler eller utviser flere mulige sådanne.
Del to diskuterer den romantiske alterasjonsteknikk og den historiske underbygningen av dennes fremvekst, mens del tre diskuterer den harmoniske syntaks, og hvorledes de i del én og to fremstilte fenomener fungerer som byggestener i akkordprogresjoner og toneartsskifter. Helt til sist i denne fremstillingen følger også en kortfattet gjennomgang av tersforbindelser som ikke lar seg definere innenfor de strengt funksjonelle alterasjonsprinsipper, før et oppsummerende kapittel med tentative konklusjoner følger.
Underveis i arbeidet har jeg funnet det fornødent å gjøre en hel del modifikasjoner til Jersilds opprindelige metode. Jeg har efter beste evne forsøkt å rydde opp i hans noe uryddige terminologi, samt at en del fenomener efter mitt skjønn bedre lar seg beskrive med en mindre omdefinering av visse betraktninger. Særlig gjelder dette affinitetstendenser, som enten går i retning fra eller til det tonale centrum. Min største omdefinering av Jersilds metode handler nettopp om akkordprogresjoners harmoniske retning i overordnet perspektiv, ved at jeg har klassifisert alle funksjoner (med forbehold om den sammenheng de opptrer i), ut fra hvilken tonal retning de har i forhold til et fiksert tonalitetscentrum. | en_US |
