Et kollektiv av selvstendige kunstarter : Bertolt Brechts scenekunstmodell i lys av Weimarrepublikkens revolusjonære arbeidermusikkteater

Abstract

I oppgaven har jeg behandlet mellomkrigstidens arbeidermusikkteater og Bertolt Brechts scenekunstmodell ut fra en tilnærming som ser på sammenhengene mellom politiske og kunstneriske aspekter. Jeg har forsøkt å undersøke hvordan ønske om politisk virkning eller funksjon har ført til en bestemt utforming av kunsten, og hvordan kunsten så har virket politisk. Metoden har vært nyttig for å få fram sammenhengene mellom kunstnernes politiske motivasjon og kunstneriske fornyelser. Det har vært mulig å se detaljert på hvordan de kunstneriske omveltningene i perioden kom som reaksjoner på store hendelser som første verdenskrig, revolusjonen og Weimarrepublikken ustabilitet. I det proletære teateret, talekoret, Piscators revyer og agitpropbevegelsen har tydelig grunnleggende politiske motivasjonene vært utslagsgivende for kulturuttrykkenes utforming. Det samme gjelder Brecht og Eislers samarbeid. Arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske betingelser har også hatt stor innflytelse. Dette gjelder stykkenes nye dramaturgi, de nye performative situasjonene og rommene, den nye funksjonelle kunstforståelsen og de nye temaene. Denne kunstneriske fornyelsen lar seg ikke forklare uten bevegelseskonteksten den oppstår i og kunstnernes politiske motivasjon.