Being talented – becoming a musician : a qualitative study of learning cultures in three junior conservatoires

Abstract

Abstract. - The objective of this study is to shed light on specialised music education at the pre-college level, a hitherto under-investigated aspect of music education. The years leading to higher music education are highly important ones for a student’s musical and instrumental development, as well as for his or her motivation to pursue a career within music. There is thus a need to know more about music education in the important pre-college years, when students are making the decision whether or not to enter higher music education. This study contributes to our understanding of pre-college music education through an exploration of learning cultures in junior conservatoires. The junior conservatoires included in the study are run by higher music education institutions and offered to children and young people up to the age of 18 years. They are all extra-curricular and entrance is regulated by competitive auditions. Students receive main instrument tuition and opportunities for ensemble playing in orchestra and/or chamber music groups, as well as opportunities for performing in and attending concerts. The level of the students is in general very high and many junior conservatoire students later qualify for higher music education. The study’s main aim is to explore the characteristics of the learning culture and the kinds of learning and knowledge that are facilitated in junior conservatoires. The main aim is elaborated through investigating the cultural assumptions and values characterising the learning culture, the central learning resources and students’ engagement with dominating assumptions, values and learning resources. I use learning cultures as a key concept in line with its application in the project Transforming Learning Cultures in Further Education (TLC) (Hodkinson, Biesta, & James, 2007, 2008; James & Biesta, 2007) and by Perkins (2011) in her study of learning cultures at a UK conservatoire. Like these studies, the present study combines the theoretical lens of sociocultural learning theory (Lave & Wenger, 1991; Wenger, 1998; Wertsch, 1998) with Bourdieu’s thinking tools of habitus, capital and field (Bourdieu, 1977, 1990b; Bourdieu & Wacquant, 1992). Methodologically the study is designed as a qualitative, instrumental casestudy (Stake, 1995) of learning cultures among string players in three junior conservatoires: two in Norway and one in England. Each junior conservatoire represents a case. Data has been gathered through observation of various learning activities inside the three programmes, informal conversations during fieldwork and semi-structured individual interviews with six teachers and 16 students combined with document studies of regulations and web pages from the programmes. The empirical data are systematised using thematic analysis as described by Braun and Clarke (2006). The study identifies assumptions about talent, about success, about the value of various activities and about the relationship between student and main instrument teacher. Further, it identifies the learning resources students are offered for developing technical competence, autonomy and ensemble competence. Through analysis of six students’ learning trajectories (Wenger, 1998), the study shows how students both position themselves and are positioned in the learning culture, and how this is interrelated with their engagement and their ambitions. The study finds that the learning culture as a whole is characterised by dedication, specialisation, hierarchy and musical capital. Students are expected to be dedicated to the music, and dedication is closely associated with being talented. Specialisation is evident in students generally being offered tuition within a single genre on a single instrument, and a majority of instrument lessons are spent on polishing technique, intonation and interpretation of pieces from the Western classical canon. Hierarchy is evident in assumptions about students having different degrees of talent and assumptions about what constitutes success and thus what is not considered as success; it is also in play in the asymmetric relationship between main instrument teacher and student and the hierarchy created among students. Talent, performance competence and dedication to making music and achieving a performance career all emerge as important forms of musical capital. These forms of capital influence both students’ access to learning resources and their strategies for engaging with them. Performance competence appears to be particularly significant, as those students who struggle with anxiety have a strained relationship to central learning contexts in the learning culture. This causes them to engage to a lesser degree with learning resources found in activities such as playing concerts, entering competitions or having leading roles in the orchestra. These students also express more uncertainty about whether they want a performance career or, indeed, whether they are suited for such a career. The study offers insight into which kinds of knowledge and learning are valued and promoted in the learning culture of three junior conservatoires. In this way, it also illuminates the kinds of knowledge and learning that are overlooked or devalued. The thesis concludes with a discussion of how junior conservatoires might further evolve – among other ways by broadening the specialisation by allowing and encouraging knowledge of a wider variety of genres, aptitude on more than one instrument, and competence in various music related areas beyond performance. This might give students a more realistic picture of what being a musician entails, better preparing them to meet both the challenges and the exciting possibilities facing musicians who enter the professional music world today.

Sammendrag. - Formålet med studien er å belyse en tidligere lite utforsket del av musikkutdanningen, nemlig talentutviklingsprogram for barn og unge opp til 18 år. Årene før studenter starter på høyere musikkutdanning er avgjørende for en elevs utvikling, både musikalsk og teknisk. Tiden er også viktig for om en elev er motivert for å satse på en musikkarriere eller ikke. Det er derfor et behov for å vite mer om det tilbudet elever får før de eventuelt starter på høyere musikkutdanning, noe denne studien ønsker å bidra med gjennom å undersøke læringskulturer på talentutviklingsprogram. Talentutviklingsprogrammene i denne studien er drevet av institusjoner for høyere musikkutdanning, og betegnes derfor på engelsk gjerne som junior conservatoires. Programmene som inngår i studien har opptaksprøver, og undervisningen foregår på kvelds- og ettermiddagstid. Elevene får individuelle hovedinstrumenttimer, samspillsmuligheter i form av kammermusikk og/ eller orkester og muligheter for å spille konserter samt høre medelever spille. Nivået på elevene er jevnt over svært høyt, og mange kvalifiserer seg senere for høyere musikkutdanning. I avhandlingen undersøkes det hvilken type læring og kunnskap som fremheves som viktig og verdifull i læringskulturene på de tre talentutviklingsprogrammene. Dette gjøres gjennom å undersøke kulturelle antagelser og verdier, sentrale læringsressurser og hvordan elevene deltar og forholder seg til både de kulturelle antagelsene og verdiene og de sentrale læringsressursene. Læringskulturer er et nøkkelbegrep i avhandlingen og brukes i tråd med hvordan det ble brukt i prosjektet Transforming Learning Cultures in Further Education (Hodkinson, Biesta, & James, 2007, 2008; James & Biesta, 2007) og av Perkins (2011) i hennes studie av læringskulturer på en britisk musikkhøgskole. Studien kombinerer teoretiske perspektiver fra sosiokulturell læringsteori (Lave & Wenger, 1991; Wenger, 1998; Wertsch, 1998) med Bourdieus praksisteori, og da spesielt begrepene felt, habitus og kapital. Metodologisk er studien en kvalitativ, instrumentell case-studie gjennomført blant strykere på tre ulike talentutviklingsprogram, hvorav to er i Norge og ett i England. Hvert talentutviklingsprogram utgjør et case. Empirien omfatter observasjoner av ulike læringsaktiviteter på de tre programmene, uformelle samtaler under observasjonene, semi-strukturerte individuelle intervju med seks lærere og 16 elever og dokumentstudier av offisiell informasjon fra programmenes hjemmesider, internsider for elever og programmenes forskrifter og regelverk. Materialet er analysert tematisk (Braun & Clarke, 2006) for å komme frem til de funnene som presenteres i avhandlingen. Studien har identifisert antagelser om talent, om hva som regnes som suksess, om hva som regnes som verdifulle aktiviteter å delta på og antagelser om relasjonen mellom elev og hovedinstrumentlærer. Videre pekes det på hvilke læringsressurser som tilbys elever for å utvikle teknisk kompetanse, musikalsk selvstendighet og samspillskompetanse. Gjennom å analysere seks elevers læringsbaner (Wenger, 1998) peker studien videre på hvordan ulike elever både posisjonerer seg og blir posisjonert, og hvordan dette henger sammen med deres deltakelse i læringskulturen og deres ambisjoner for fremtiden. Karakteristiske trekk ved læringskulturen på de tre talentutviklingsprogrammene er identifisert som dedikasjon, spesialisering, hierarki og musikalsk kapital. Dedikasjon omhandler primært det å være dedikert til musikken, noe som forstås som nært knyttet til det å ha talent. En spesialisert læringskultur viser til at elevene hovedsakelig tilbys opplæring innen én sjanger og på ett instrument, der mye av tiden på hovedinstrumenttimene brukes til å finpusse teknikk, intonasjon og interpretasjon av verk fra den vestlige kunstmusikkens kanon. Hierarki blir tydeliggjort gjennom antagelsen om at elever har ulik grad av talent, antagelser om hva som er suksess og dermed hva som ikke er det, den asymmetriske relasjonen mellom hovedinstrumentlærer og elev og gjennom hvordan elever posisjonerer både seg selv og andre i et hierarki. Viktige former for musikalsk kapital er identifisert som det å bli betegnet som et talent, å håndtere prestasjonssituasjoner og det å være dedikert både til musikken og mot å oppnå en utøverkarriere. Disse kapitalformene bidrar alle til å posisjonere elever og gi dem forskjellig tilgang til læringsressurser så vel som ulike strategier for å benytte seg av læringsressursene. Spesielt viktig var det å håndtere prestasjonssituasjoner, da de elevene som slet med prestasjonsangst hadde et anstrengt forhold til flere sentrale aktiviteter på talentutviklingsprogrammene og derfor i mindre grad fikk benyttet seg av læringsmulighetene som ligger i det å spille konserter, delta på konkurranser og ha ledende oppgaver i orkesteret. Disse studentene ga også uttrykk for ambivalens knyttet til om de ønsket å bli profesjonelle musikere og om de følte seg egnet til en slik karriere. Studien bidrar med innsikt i hva et talentutviklingsprogram inneholder og hvilken type kunnskap som fremheves som viktig og verdifull. Dermed sier den også noe om hvilken type kunnskap som overses eller anses som uvesentlig. I konklusjonen diskuteres det hvordan talentutviklingsprogrammene kan utvikles videre, blant annet hvordan spesialiseringen kan gjøres bredere gjennom å ikke bare inkludere, men gjøre det verdifullt å beherske flere sjangre og flere instrument og være kompetent på andre områder innen musikk utover det rent utøvende. Det kan gjøre at fremtidsdrømmen om å bli musiker fremstår mer realistisk, og gjøre elever bedre forberedt på å møte både de utfordringene og de spennende mulighetene som finnes for musikere i dag.