Det orkestrale klaveret. Orkesteret som metafor for utforskning av klaverklang. Refleksjon over prosjektet

Abstract

Det orkestrale klaveret - I dette prosjektet vil Lindberg utvikle og utforske klaverspill gjennom å imitere symfoniorkesteret og dets instrumenter, noe han kaller å spille orkestralt eller et orkestralt klaverspill. Prosjektet er et eksperiment der Lindberg ønsker å se resultatet av en slik tilnærming til et utvalgt repertoar, gjennom veiledning og samtaler med pianister, dirigenter og instrumentalister. Han vil studere orkesteret; de individuelle instrumentenes egenart og dynamikken i et orkester som helhet, for å se hvordan han kan anvende innsiktene fra dette ved klaveret. I prosjektet vil han også søke å utvikle teknikker, fremgangsmåter og kunnskap som vil ha praktisk nytteverdi for andre pianister. Klaveret har noen helt grunnleggende musikalske begrensninger; i motsetning til de fleste andre instrumenter, er det med klaveret umulig å lage crescendo på en holdt tone etter at den har blitt spilt, noe som gjør det vanskelig å få de horisontale linjene i musikken til å synge. En annen begrensning i instrumentet peker på det mer vertikale; det er alltid en fare for at klangen kan bli ensformig og flat, noe som kan gjøre at en lengre fremførelse for solo klaver kan føles for lite variert. Prosjektet undersøker hvordan det å spille orkestralt kan påvirke og kanskje kompensere for disse begrensningene. Kontekst - Ideen om at klaveret representerer andre instrumenter er ikke ny og kan sees som en av tasteinstrumentenes essensielle karakteristikker. Virginalet og dets tidlige virtuoser baserte repertoaret sitt i stor grad på arrangementer av vokal og instrumental musikk. Orgelet, som hadde sin storhetstid i barokken, hadde til og med registertrekk basert på ulike orkesterinstrumenter. Komponister som Rameau, Händel og Bach spilte arrangementer av både egne og andres verker på harpsikord eller klavikord. 1800-tallet var klaverets storhetstid. Franz Liszt mente at innenfor klaverets syv oktaver kan man reprodusere, med få unntak, alle tenkelige kombinasjoner og egenskaper av sonoriteter. Denne tradisjonen fra Liszt fikk ringvirkninger langt inn i det tjuende århundret til komponister som Ravel, Stravinsky eller Prokofiev som alle skrev klavermusikk med sterke orkestrale elementer. Blant pianister og i pianoundervisning frem til vår tid, har det å tenke orkestralt fått en underforstått rolle; det nevnes ofte og blir mye brukt særlig i undervisning for å få en student til å spille mer fantasifullt. Mer sjeldent er det at det blir snakket om spesifikt av utøvere og komponister. Repertoar - Det er to hovedtrekk som var viktige i valg av repertoar. Lindberg ville studere ulike tilnærminger fra forskjellige epoker, og endte med å velge Johann Sebastian Bach, Franz Liszt og Igor Stravinsky. Dessuten ville jeg jobbe med to forskjellige typer verk for klaver, original verk og transkripsjoner. Transkripsjoner har den fordelen at her er det orkestrale elementet eksplisitt; vi har en original versjon for orkester som referanse og forbilde for det orkestrale spillet. Verkene originalt skrevet for klaver gjør det orkestrale spillet mer problematisk og utfordrende; her finnes det ingen referanse å støtte seg til. Hvordan man velger å tenke orkestralt blir subjektivt, og stiller også større krav til kreativitet hos pianisten. Det er også sentralt i prosjektet at det orkestrale elementet ikke begrenser seg til transkripsjoner, men at dette er en essensiell karakteristikk ved klaveret som har påvirket hvordan komponister skriver for klaver.