Leaving the music classroom. A study of attrition from music teaching in Norwegian compulsory school

Abstract

Summary. - The background of the present dissertation is a problem faced by several countries: a lack of qualified music teachers. In the Norwegian compulsory school (primary and lower secondary), 38% of the music teachers (teachers who teach music) have no formal qualification at all, and only 8% have more than one year of music studies (Lagerstrøm et al., 2014). In addition to recruiting new teachers, it is important to retain those who already teach. Research from Norway and other countries points out several factors that cause music teacher attrition: low confidence related to lack of musical and/or pedagogical skills, noise, high workload, lack of equipment and facilities, low status, lack of support, and professional isolation. The purpose of the dissertation is to explore and shed light on factors that cause attrition from music teaching in the Norwegian school, and in general contribute to the knowledge of the realities of teaching music in the Norwegian schools. The research question behind the investigation is: Why do teachers quit teaching music? The empirical material consists of semi-structured interviews with seven experienced teachers who chose to leave the music subject wholly or in part. The interviews were transcribed and coded for further analysis. Several of the factors that cause music teacher attrition also apply to teachers in general, and by interviewing this group of teachers the focus is on the music subject and music teaching, rather than teaching per se, as most of them still work as teachers. The dissertation nevertheless aims at describing the music teachers as part of the school in general, and in dialogue with the broader field of school research. Another important part of the background for the study is the researcher’s own background, as a music teacher who opted out of music teaching and turned to teaching other subjects. There are two theoretical strands in the dissertation, hermeneutics and performance theory, each connected to an analytical approach: narrative analysis and discourse analysis, respectively. The philosophical hermeneutics of Gadamer (2004b) provides a language for accounting for the researcher’s pre-understanding and the informants’ experiences, as well as the overall epistemological possibilities and restrictions. The narrative analysis consists of constructing narratives from the interviews, and an ensuing discussion that revolves around three thematic clusters: previous research on music teacher attrition, career trajectories (Huberman, 1989; Huberman et al., 1993; Sikes, 1985) and Kelchtermans’ “personal interpretative framework” (Kelchtermans, 1993, 1996, 2009b). The purpose of the discourse analysis (Foucault, 2002a) is to investigate how the informants’ choices are conditioned by discourses on a more general level, and thus to be able to generalize by referring to these discourses. Performance theory (McKenzie, 2001) is used as an analytical tool to describe both the development towards performativity in the school, as well as how the teachers in the study make their choices, and construct their professional identity (Butler, 1990/1999) in the discursive network of the school. The material in the discourse analysis consists of previous research, policy documents, curricula, as well as the empirical material. The Norwegian schools have been strongly influenced by a (German) Bildung-tradition, and the dominant teacher identity has been a caring, including, pupil-centered teacher (Søreide, 2007a), but this conception is being challenged by increased emphasis on performativity, including testing and accountability (Mausethagen, 2013b). The music subject is a practical subject, dominated by discourses about growth and development, joy and positivity (Varkøy, 2001), and from 2006, musical experiences. The sedimentation of discourses has over time contributed to a significant breadth, which again demands from the music teacher a substantial array of skills and knowledge. The findings confirm previous research, and important causes for the informants’ choice to opt out of music teaching are physical strain, high workload, struggling with classroom management, lack of resources and facilities, and lack of support, largely because of low status. The music subject has never enjoyed high status, but with the turn towards performativity, the low status has been rearticulated. Increased emphasis on core subjects, basic skills and testing has left the music subject and the knowledge it conveys on the margins of the school. Moreover, many music teachers experience the increased emphasis on assessment as particularly demanding. In addition to the problematic aspects of teaching music, there are two alluring aspects of teaching several subjects: improved relationship with students and sense of belonging. The wish for a better relationship with the students is a common theme in the interviews, and it corresponds with the dominant, caring teacher identity. The music subject amounts to about one lesson per week, which makes it difficult to establish rapport with the students, and thus fulfil the requirements of a “proper” teacher in Norway. Teaching several subjects also enhances the possibility of professional cooperation, as the music teacher is often the only one at the school. The isolation of the music teacher, combined with the “otherness” of the music subject—a subject on the margins of the school, reduces the teachers’ feeling of belonging, with negative consequences for their well-being. All in all, there are several factors working together that made the informants in the dissertation opt out of music and seek refuge in other subjects. The music subject emerges as a subject that is difficult to teach, due to the breadth, problems with managing practical activities, physical strain, and consequences of low status, as lack of equipment, facilities and poor organization. On the other hand, the informants wished to have a better relationship with the students, and to be a part of the core activities in the school, with increased professionalism. While the dissertation focuses on the problematic aspects of teaching music, there are also examples of rewarding, meaningful and enjoyable experiences in teaching music. That the teachers in this study nevertheless chose to opt out of music teaching is a display of agency, a move toward obtaining a meaningful and endurable working life. The dissertation closes with suggested implications for further research, policy, and the practice field.

Sammendrag. - Bakgrunnen for denne avhandlingen er et problem mange land deler, mangel på kvalifiserte musikklærere. 38 % av musikklærerne (lærere som underviser i musikk) i grunnskolen mangler formell kompetanse i musikk, og bare 8 % har mer enn ett år med musikkutdannelse (Lagerstrøm et al., 2014). I tillegg til å rekruttere nye lærere er det viktig å beholde de som allerede underviser. Forskning fra Norge og andre land peker på en rekke faktorer som forårsaker frafall blant musikklærere: lav selvtillit på grunn av manglende musikalske og/ eller pedagogiske ferdigheter, støy, høy arbeidsbelastning, manglende rom og utstyr, lav status, lite støtte og profesjonell isolasjon. Formålet med denne avhandlingen er å utforske og belyse faktorer som fører til frafall fra musikkundervisning i den norske grunnskolen, og i tillegg bidra til kunnskap om hvordan det oppleves å undervise i musikk i skolen. Forskningsspørsmålet bak undersøkelsen er: Hvorfor slutter lærere å undervise i musikk? Det empiriske materialet består av semistrukturerte intervjuer med sju erfarne lærere som helt eller delvis har sluttet med å undervise i musikk. Intervjuene ble transkribert og kodet for videre analyse. Flere av faktorene som forårsaker musikklærerfrafall gjelder også lærere generelt, og ved å intervjue denne gruppen lærere settes fokus på musikkfaget og musikkundervisningen, i stedet for undervisning i seg selv, ettersom de fleste fremdeles jobber som lærere. Det er allikevel et mål med avhandlingen å beskrive musikklærerne som en del av skolen som helhet, og i dialog med den bredere skoleforskningen. En annet sentralt aspekt ved bakgrunnen for avhandlingen er forskerens egen bakgrunn, som musikklærere som valgte å redusere musikkundervisningen til fordel for andre fag. Det teoretiske grunnlaget består av to retninger, hermeneutikk og performance-teori, som direkte angår hver sin analytiske tilnærming, henholdsvis narrativ analyse og diskursanalyse. Den filosofiske hermeneutikken til Gadamer (2004b) gir et språk for å redegjøre for forskerens forforståelse og informantenes erfaringer, samt de overgripende epistemologiske mulighetene og begrensningene. Den narrative analysen består hovedsakelig av konstruksjon av narrativer basert på intervjuene, og en påfølgende diskusjon som dreier seg rundt tre tematiske grupper: tidligere forskning på musikklærerfrafall, karriereutvikling (Huberman, 1989; Huberman et al., 1993; Sikes, 1985) og Kelchtermans’ «personal interpretative framework» (Kelchtermans, 1993, 1996, 2009b). Formålet med diskursanalysen (Foucault, 2002a) er å undersøke hvordan informantenes valg er betinget av diskurser på et mer overgripende plan, og med det muliggjøre generalisering ved å referere til disse diskursene. Performance teori (McKenzie, 2001) blir brukt som et analytisk verktøy for å beskrive utviklingen mot performativitet i skolen, samt hvordan lærerne i studien gjør valg og konstruerer sin profesjonelle identitet (Butler, 1990/1999) i det diskursive nettverket skolen er en del av. Materialet i diskursanalysen består av tidligere forskning, offentlige dokumenter, læreplaner, og det empiriske materialet. Den norske skolen har vært sterkt påvirket av en (tysk) dannelsestradisjon, og den dominerende læreridentiteten har vært en omsorgsgivende, inkluderende og elevsentrert lærer (Søreide, 2007a), men denne oppfatningen blir utfordret av en tiltagende performativitet, som inkluderer testing og ansvarliggjøring (accountability) (Mausethagen, 2013b). Musikkfaget har hovedsakelig vært et praktisk fag, dominert av diskurser om vekst og utvikling, glede og positivitet (Varkøy, 2001), og fra 2006 musikalske opplevelser og erfaringer. Sedimenteringen av diskurser har over tid ført til en betydelig bredde, hvilket igjen fordrer at musikklæreren innehar en bred palett av ferdigheter og kunnskaper. Funnene i studiene bekrefter mye av den tidligere forskningen, og viktige årsaker til informantenes valg om å redusere musikkundervisningen er fysisk belastning, stor arbeidsmengde, vanskeligheter med klasseledelse, manglende rom og ressurser, og lite støtte, i stor grad på grunn av lav status. Musikkfaget har aldri hatt høy status, men med vendingen mot performativitet har den lave statusen blitt reartikulert. Økende vektlegging av basisfagene, grunnleggende ferdigheter og testing, har plassert musikkfaget og kunnskapen det innehar på ytterkantene av skolen. Mange musikklærere opplever i tillegg den økte vektleggingen av vurdering som særlig utfordrende. I tillegg til de problematiske sidene ved å undervise i musikk er det to tiltrekkende aspekter ved å undervise i flere fag: bedre kontakt med elevene og følelse av inkludering. Ønsket om en bedre elevrelasjon er felles i alle intervjuene, og sammenfaller med den dominerende, omsorgsgivende læreridentiteten. Musikkfaget utgjør om lag én time i uka, noe som gjør det vanskelig å få en nær relasjon til elevene, og med det oppfylle kriteriene for en «skikkelig» lærer i Norge. Å undervise i flere fag øker også muligheten for faglig samarbeid, ettersom det ofte bare er én musikklærer på hver skole. Den faglige isolasjonen musikklærerne opplever, kombinert med «annetheten» som preger musikkfaget – et fag på ytterkanten av skolen, reduserer lærernes følelse av å høre til, og dermed trivselen. Alt i alt er det summen av flere faktorer som fikk informantene i avhandlingen til å velge bort musikkfaget, og søke tilflukt i andre fag. Musikkfaget fremstår som et vanskelig fag å undervise, på grunn av bredden, problemer med å lede praktiske aktiviteter, fysisk belastning, og konsekvenser av lav status som manglende rom, utstyr og uheldig organisering. På den andre siden ønsket informantene å ha en bedre relasjon med elevene, og å være en del av kjerneaktivitetene på skolen, hvilket igjen fører til økt profesjonalitet. Selv om avhandlingen fokuserer på de problematiske sidene ved å undervise i musikk er det også eksempler på givende, meningsfulle og gledefylte erfaringer med å undervise i musikk. Når lærerne i studien allikevel valgte å fjerne seg fra musikkfaget viser de handlingskraft, en vilje til å skaffe seg en utholdelig og meningsfylt arbeidshverdag. Avhandlingen avsluttes med forslag til implikasjoner for videre forskning, bestemmende myndigheter og praksisfeltet.