Et dialogisk perspektiv på musikk som terapi

Abstract

Det har vært vanlig å skille mellom to hovedformer for musikkterapi: Musikk i terapi, og musikk som terapi. Musikk i terapi er bruken av musikk innenfor allerede etablerte former for praksis hvor musikken ikke selv er hovedfokus. Musikk som terapi er på den andre siden bruken av musikk hvor musikkopplevelsen selv er sentral for den terapeutiske prosess (Bruscia 1987). Den første formen baserer seg altså på en allerede gitt praksis og forståelsesramme, for eksempel bruken av musikalsk improvisasjon innenfor rammen av en psykoanalytisk orientert terapi. Her tjener musikken som et symbolsk uttrykk for skjulte indre psykiske konflikter hos klienten, som gjennom musikalsk improvisasjon kan bringes fram og så bearbeides videre gjennom samtaleterapi, for å ”gjøre det ubevisste bevisst”, som det heter, i tråd med den overordnede målsettingen for denne typen terapi (Priestley 1994). Musikk som terapi har ikke noen slik gitt forståelsesramme å basere seg på i utgangspunktet, men er henvist til å utvikle egen teori som grunnlag for praksis, hvor det unike er bruken av musikk som primært terapeutisk medium.