Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi

Abstract

Når jeg i det følgende skal skissere noen sentrale kjennetegn ved en ”humanistisk musikkterapi”, er det på bakgrunn av konkurrerende paradigmer i musikkterapifeltet. I første rekke synes det viktig å vise særpreget ved en slik humanvitenskapelig bestemmelse ved å posisjonere seg i forhold til mer naturvitenskapelig pregede modeller. I en tid med påtrykk overfor helsefagene om å levere såkalt evidensbasert behandling, presses ikke bare biomedisinen, men også musikkterapien i retning av et naturvitenskapelig paradigme. For å tilfredsstille de noen ganger rigorøse krav til naturvitenskapelig evidens, tvinges forskerne til å formulere hypoteser og skape forskningsdesign hvor et mer naturalistisk menneskesyn vinner fram på bekostning av det humanistiske menneskesynet. Dette synet på evidens handler ofte om en bestemt fortolkning av kunnskapsbegrepet innenfor en positivistisk hegemonisk tradisjon i helsefagene. Musikkterapien kan levere mange typer empirisk evidens for sitt arbeid. Både den biomedisinske musikkforskningen og den atferdsterapeutiske tradisjonen i musikkterapien kan vise til tallfestede resultater, om enn ikke alltid i den ”gullstandard” som synes å stå øverst i det evidensbaserte behandlingshierarkiet. Imidlertid vil kravet om en bestemt type kvantifisering av musikkterapeutisk forskning også støte på metodeproblemer som kanskje overstiger hva musikk- eller kunstfagene kan løse, da uten å gjøre vold på praksisformer og estetisk særpreg (se også Stiges artikkel om forskning i denne antologien). Å underlegge seg kvantifiserbare evidenskrav kan også føre til at visse arbeidsformer og praksisarenaer blir overfokusert på bekostning av enkelte klientgrupper, lidelser og faglige spørsmål. Det er også en fare for at denne forskningen svekker den økologiske validitet som bare kan opprettholdes når musikkterapeutisk forskning knyttes til en mangfoldig praksisvirkelighet.