Musikkterapien møter Marte Meo-metoden

Abstract

Etter å ha jobbet som musikkterapeut i forhold til barn og unge med spesielle behov fra slutten av 80- til midten av 90- årene, skiftet også jeg rolle og funksjon fra å jobbe direkte med elever/klienter, til å være veileder uten formell veiledningskompetanse. Veiledningen rettet seg mot studenter, fagpersoner og foresatte til barn og unge med spesielle behov. Sentrale spørsmål ble: Hvordan kunne jeg integrere yrkesidentiteten min som musikkterapeut i veilederrollen? Skulle jeg arbeide som musikkterapeutisk veileder, eller som veiledende musikkterapeut? Krav om endring i min metodiske tilnærming førte til at jeg styrket veiledningskompetansen min gjennom ulike utdanninger innenfor både gestaltveiledning og pedagogisk veiledning. Det var først etter at jeg gjennomførte en utdanning innenfor Marte Meo metoden jeg evnet å endre meg i min rolle som veileder. Dette skyldtes flere faktorer, men det sentrale for meg som musikkterapeut ble at jeg lærte hvordan jeg kunne analysere videofilmer, og at de som hadde den daglige kontakten med barnet lærte seg nye tilnærmingsmåter med seg selv som modell.