Musikere, identitet og helse: Musikklytting som identitetsstyrkende handling

Abstract

Musikere har mange og varierte oppgaver i samfunnet i dag, og musikkinstitusjoner har et særlig ansvar for å utdanne musikere rustet for disse arbeidsoppgavene. Dagens virkelighet for musikere er krevende både på et faglig og personlig plan, og musikeridentiteten utfordres i møte med alle kravene. Denne teksten fokuserer musikere, identitet og helse; nærmere bestemt musikklytting som identitetsstyrkende handling. Jeg ønsker å se nærmere på instrumentalisters identitet og helsedimensjoner, slik de kommer til uttrykk gjennom profesjonelle musikere og musikkstudenters musikklytting, samtale, tegning og intervju. Musikklyttingen er den individualiserte lyttemetoden The Bonny Method of Guided Imagery and Music (heretter GIM). Jeg søker først og fremst en kollektiv forståelse av musikklytting som identitetsstyrkende handling for ”Musikeren”, mer enn kasusbeskrivelser fra hver og en musikers opplevelse av GIM. På bakgrunn av et slikt oppsummerende fokus (kollektive kategorier) har jeg valgt å gi mye plass til musikernes egne uttalelser, siden det er nettopp disse individuelle utsagnene som utgjør empirien i studien. Det teoretiske fundamentet i teksten er knyttet til nyere utviklingspsykologi, der relasjonen er sett som grunnleggende kategori for utvikling, det vil si et intersubjektivt perspektiv der kommunikasjon blir forstått som en prosess (Benjamin 2004; Trondalen 2008). I tillegg bringer jeg inn kontekstsensitiv teori knyttet til utvikling av identitet og helse (Ruud 1997a; Sigurdson 2008). På bakgrunn av resultatene fra studien, foreslår jeg å opprette kurset ”Musikere i balanse”, der målet er å styrke en musikeridentitet og bidra til utvikling av personlig kunstnerisk kompetanse gjennom bevegelse og åpen lytting til musikk.