Tonalitet som formmarkør i fritonal komponering

Abstract

Det er musikalsk form som vil være mitt hovedfokus, men med en vinkling sett i lys av tonalitet og eventuelt fravær av tonalitet. I grunn ligger en tanke om at tonalitet kan spille inn på musikalsk form på ulike vis. I min oppgave vil jeg forsøksvis beskrive tonale elementer som avgrensende og oppdelende funksjoner, som på et vis kan tydeliggjøre ulike form-deler i et forløp. Idéen er at en gradering av tonal tydelighet, med ytterpunktene tonal klarhet versus tilslørt/fraværende tonalitet, skaper et spenn for en musikalsk fortelling. I disse ytterpunktene ligger en mulighet for kontraster, og dermed et utgangspunkt for et variert musikalsk hendelsesforløp. Masteroppgavens hovedspørsmål: • Hvordan kan tonalitet, og fravær av tonalitet, virke inn på musikalsk form? Utdypende spørsmål: • Hvilken faktor kan tonalitet, og fravær av tonalitet, utgjøre i musikalsk formdannelse? • Hvordan kan tonal flertydighet (bitonalitet/polytonalitet) spille en rolle i musikalsk form? • Hvordan kan tonal tydelighet settes i relieff mot tonal utydelighet/tvetydighet, og hvordan kan denne kontrasten utgjøre en formdefinerende faktor? Spørsmålene er i hovedsak rettet mot min egen musikk konkret, og musikkeksempler fra komponistene som er nevnt over. Både eksemplene av Bartok og Strauss er fra brytningstiden før og rundt 1. verdenskrig, hvor oppløsningen av tonaliteten var sentral, noe som gjør dem spesielt interessante i oppgavens søkelys. Spørsmålene over gir først og fremst mening i en musikk hvor tonehøyder vektlegges, kanskje i større grad enn for eksempel klang og støyelementer. Tonehøydeproblematikken blir i min formtenkning sentral for musikalsk hukommelse. Musikalsk hukommelse på et tonehøydenivå innebærer, slik jeg tenker det, en mulighet for gruppering av form-deler, og at formelementer skilles fra hverandre og kan ordnes og forstås i en helhet. Jeg forutsetter ikke en musikalsk hukommelse som gjenkjenner spesifikke tonaliteter, altså evnen ‘absolutt gehør’ som jo enkelte mennesker kan være så heldige (eller kanskje i enkelte sammenhenger uheldige) å være i besittelse av. Men jeg forutsetter en evne som de fleste mennesker har: å kjenne igjen dur-/moll-treklanger og grunntonefundamenter som ‘hvilepunkter’ i en musikalsk omgivelse av en viss kompleksitet. For de aller fleste vil dur-/moll-treklanger fungere som en identifiserbar og gjenkjennelig referanse.