Et musikkprosjekt for helse, utvikling og konfliktløsning. En fotoreportasje fra Libanon
Original version
I: Løft blikket – gjør en forskjell. Erfaringer og ringvirkninger fra et musikkprosjekt i Libanon, s. 49-66Abstract
Norges musikkhøgskole (NMH) har gjennom ti år sendt sine musikkpedagogikkstudenter til en palestinsk flyktningleir i Libanon. Førstelektor ved NMH, Vegar Storsve, sammen med musikkpedagogkollega Petter Barg, har systematisk arbeidet med å bygge opp og holde i gang et barne- og ungdomsorkester i flyktningleiren Rashedieh. Her får ca femti barn og unge årlig opplæring på en rekke instrumenter, og hvor ikke minst musikkstudentene fra NMH får oppleve hva musikk kan bety for barn som lever under svært vanskelige vilkår og med dårlige utsikter for et godt framtidig liv. Dermed er det ikke merkelig at «helse» lett blir et stikkord for dette arbeidet. For selv om musikalske ferdigheter og opplevelser står i fokus, er det nærliggende å spørre om dette musikalske praksisfellesskapet også gir opplevelser av trygghet, mestring, tilhørighet og mening som kan virke forebyggende og helsefremmende for barn som lever uten sikkerhetsnett og med spinkle håp om en bedre framtid. Samtidig har Storsve, i samarbeid med Forum for kultur og internasjonalt samarbeid fullført et tre-årig utdanningstilbud for førskolelærere, sosialarbeidere, spesialpedagoger og musikklærere i Tyr, helt sør i Libanon på den lukkede grensen mot Israel. Og selv om dette prosjektet i første rekke skal høyne kompetansen hos deltakerne når det gjelder skrive- og fortellerkunst, tegne-, danse- og musikkferdigheter, øyner vi en annen prosess som må ha foregått samtidig. Etter at kriger og konflikter har herjet Libanon, har (overveiende) kvinner fra ulike religiøse grupper gjennom dette prosjektet arbeidet jevnlig sammen over flere år i dette prosjektet. Blant deltakerne finner vi kristne, shia- og sunnimuslimer, palestinere, libanesere og nordmenn, samt sympatisører av både Hizbollah, Amal, Fatha og Hamaz m. fl. Er det mulig å tenke seg at en slik jevnlig kontakt har satt spor i den mellommenneskelige forståelsen, at konflikter er nedtonet, at håp om nye relasjoner kan oppstå? Aner vi her at nettopp kunsten, det å skape noe sammen og utvikle ferdigheter i samspill og samhandling, kan være en viktig arena for konfliktbearbeiding og forsoning mellom grupper?