La oss snakke om kvalitet. Et forsøk

Abstract

Jeg har alltid hatt problemer med forestillinger om at kvalitet kun er noe hver enkelt av oss tillegger fenomenene i verden, at «kunstnerisk kvalitet» er noe som noen tillegger musikk fordi de har makt til å gjøre det (jf. Ruud, 1996; Vinge, 2017). Dette er et sosialkonstruksjonistisk standpunkt, hvor den enkeltes opplevelse av musikalsk mening først og fremst ses i relasjon til forskjellige sosiale grupper eller klassers interesser. En fenomenologisk tilnærming, blant annet inspirert av Frede V. Nielsens musikkpedagogiske forfatterskap, forekommer meg mer perspektivrik. I sine drøftinger av musikken som mangespektret meningsunivers, vektlegger Nielsen (1994) hvordan det musikken tilbyr av meninger først aktualiseres i møtet med den opplevendes bevissthet. Dette betyr på den ene siden at musikken ikke er «tom», og på den andre siden at meningen først blir en realitet i det jeg kommer den i møte. Dette er kanskje en ikke særlig provoserende tanke. Men – om vi trekker denne tenkemåten ett lite skritt videre, ser vi at den også innebærer en idé om at det tilbudet som finnes, de meningslag som eksisterer i et musikalsk uttrykk, finnes der – om jeg kommer dem i møte eller ei. Da blir det ikke lenger bare slik at all erfaring er subjektiv, siden den oppstår i møtet mellom kunstverket og mottageren. Også all ikke-erfaring blir subjektiv. Dermed blir det vanskelig å tenke seg at det at jeg ikke opplever visse kvaliteter i det musikalske uttrykket, skulle bety at dette ikke finnes der.