Hva er selvkritisk musikkpedagogikk, og hvordan skal vi forholde oss til den?

Abstract

Det er en økende tendens i musikkpedagogisk forskning og teoriutvikling til å se mer kritisk på vår egen virksomhet enn tidligere. Kritikk rettes mot så vel tradisjonell instrumentalopplæring i vestlig klassisk tradisjon som mot opplæring innenfor andre kontekster og musikkulturelle rammer. Felles er at det romantiske bildet av hvor bra det er å lære musikk, blir gjort til gjenstand for kritisk analyse. Skyggesidene ved blant annet orkesteropplæring, talentopplæring og community music får ny og uvant belysning, sammen med negative sider ved musikkopplæring generelt. De kritiske beskrivelsene knyttes i økende grad til funn i empiriske studier, og til ønsket om å forbedre virksomheten og vise at musikk er viktigere for mennesket enn den tradisjonelle, romantiske posisjonen evner å demonstrere. I dette kapittelet vil jeg argumentere for at framveksten av den selvkritiske musikkpedagogikken viser at musikkpedagogikk som vitenskapsfag har nådd et nytt modningsnivå. Jeg vil prøve å posisjonere den selvkritiske musikkpedagogikken i forhold til andre former for kritisk musikkpedagogikk, og i forhold til dominerende tankesystemer i samfunnet og deres motkrefter. Deretter vil jeg diskutere hvordan vi kan forholde oss til den, dersom vi tar den på alvor og ser det konstruktive potensialet i de kritiske perspektivene. Nøkkelord: Selvkritisk musikkpedagogikk, konstruktiv kritikk, konservativ modernisering.