Lek og samhandling med et barn med autisme

Abstract

Oscar var to og et halvt år og gikk i barnehage. Han ble beskrevet som en glad og fornøyd gutt, aktiv og nysgjerrig, men som i liten grad var i samspill med de andre barna. Han var vandrende og søkende, med lite blikkontakt og uten funksjonelt språk. Han ble ofte sint og frustrert. Han tok lite initiativ til kontakt med andre barn, og barnehagelærerne reagerte på lite parallellek. Der de andre barna var opptatt av hverandre, imiterte hverandres lek eller ønsket å leke med den samme gjenstanden, var Oscar ofte for seg selv der han utforsket leker på egenhånd og på egne måter. Han så derimot ut til å kose seg på fanget til de voksne han var trygg på. Oscar brukte mye tid på å løpe frem og tilbake på avdelingen, eller snurre rundt i ring. Han mistet fort fokus på det han holdt på med. Han hadde også sine favorittleker som han gjerne gikk og holdt på, for eksempel biler eller duploklosser. Det måtte være to identiske, og han brukte mye krefter på å passe på disse, holde de mot hverandre, sammenlikne dem, studere dem. Det hindret ham i lek og deltakelse i andre aktiviteter. Det var også svært vanskelig for ham om de ble tatt fra ham. Foreldrene til Oscar var bekymret for språkutviklingen hans. Barnehagen så konturene av stereotyp atferd, flyktig kontakt og store raseriutbrudd. Barnet fikk etter hvert vedtak om spesialpedagogisk hjelp, han fikk støttepedagog noen timer om dagen, barnehagen fikk veiledning og hjelpetiltak ble satt i gang.